Yrker fra en tid som blir borte

 

 

Fra bildebokens innledning

 

Thor Arne Hauer: Yrker fra en tid som blir borte (2013)Kr 250,-  Bestill boken herTil salgs, står det skrevet på døra – tett fulgt av små, men talende tall der det før luktet lær, og kyndige hender var i arbeid. Når skomakeren legger ned, forsvinner det stedet du pleier å gå til når skotøyet må repareres. Borte blir også han som kan fortelle deg hvordan dette best kan gjøres, og som dessuten tar seg tid til det. De som overtar, har nesten alltid andre planer for lokalet og i de fleste tilfeller innebærer det at verkstedet forvandles til butikk med salg av varer fra et helt annet sted. Gjerne Kina.

 

– Nær sagt ingen farger garn på denne måten lenger, sier fargeren mens han veier opp håndspunnet ull med store, rustne lodd. Hendene har den samme fargen som i sin tid ga tuaregene tilnavnet det blå folket – fordi fargen på klærne smittet over på huden.

– For bare få år siden måtte vi ta hustakene i bruk for å tørke all ullen, sier han og noterer vekten på en levering i håndflaten.

– Nå er vi heldige om vi får inn hundre kilo én gang i uka. Fra å jobbe hver dag arbeider vi nå annen hver mandag. Når jeg legger opp, betyr det slutten, sier han og går for å hente velluktende flis fra et snekkerverksted litt lenger oppe i gata, til å fyre opp med under de store fargebadene.

 

– Det er vanskelig å få tak i godt trevirke, sier møbelsnekkeren, – og dessuten langt mellom dem som er villige til å betale for kvalitet. Det kan virke som om folk ikke lenger forstår hvor mye tid og arbeid det ligger i en kiste laget for hånd, fastslår han og risser presise sirkler inn i et kistelokk.

– De som selger videre fra butikkene og grossistene, tar heller ikke nødvendig høyde for at vi må tjene penger på det vi lager. De fleste jakter på noe billig – som om det ikke fantes et materielt og menneskelig regnskap i en vare. Vi kan vel ikke selge det vi lager for mindre enn det det har kostet oss? spør han og deler sirklene opp i åtte like store deler med en passer.

– I denne gaten var det fullt av snekkere for bare få år siden. Nå er det tre igjen.

– For å bli mester, sier skredderen og kikker over brillekanten, – så må en lære seg å sy allerede som barn. Det er bare da du er tålmodig og lydig nok til å sette deg inn i grunnkunnskapen. Det beste er om du starter allerede i åtteårsalderen, fortsetter han og er med det på stø kollisjonskurs både med kravet om skolegang og at barn ikke skal arbeide.

– Jeg begynte å lære da jeg var syv år, forteller han.

– Slik var det den gang. Ingen stilte spørsmål ved det. Jeg fulgte min far, slik han trofast hadde fulgt sin. Nå er dette mønsteret brutt. I dag har håndverkere andre og langt høyere ambisjoner for barna sine, selv om det kan være et trangt nåløye å komme gjennom.

 

– Det er praktisk talt umulig å få tak i gode lærlinger, beklager smeden og legger det glødende jernet på ambolten.

– Dette er et fysisk krevende yrke. De fleste som prøver seg, er rett og slett for svake. Ikke sjelden slutter lærlingene etter bare noen få dager. Da har de fått nok, sier han og legger jernet tilbake mellom glørne.

– Da jeg var gutt – og det er ikke så veldig lenge siden – jobbet vi i smia fra morgen til kveld, spilte fotball etter arbeid og gikk dessuten flere kilometer til fots hver dag. Nå er alt annerledes. I dag drømmer de unge om å være sin egen lykkes smed. Derfor blir verkstedene kjøpt opp av folk som fyller dem med importerte damesko og sjal.

 

– Djema El Fna døde i 2008, fastslår fortelleren og tar seg oppgitt til hodet.

– Det var da bilene og selgerne overtok plassen for godt. Det er heller ikke så mange av de menneskene som har hatt glede av mine fortellinger som lever. En gang, da folk hadde bedre tid, kunne jeg fortelle historier til langt på natt – ja, noen ganger helt til folk falt i søvn der de satt. Byen er dessuten blitt så støyende at stemmen min ikke lenger bærer her på plassen. Nå er det fjernsynet som har overtatt min rolle, men det er jo noe helt annet, sier han og stryker hånden ettertenksomt over bukkeskjegget.

– Ikke la deg falle for fristelsen til å tro at det som var lar seg gjenkalle, skyter han plutselig inn og gir meg følelsen av å ville det umulige.

– Slik jeg ser det, er denne tradisjonen død, og når ditt livs lidenskap forsvinner, sitter du igjen med en følelse av å ha mistet mye. Nå står plassen min tom, sier han og setter sitt livs punktum.

 

Fortellerens tap er også mitt. Derfor ønsker jeg med denne boken å dokumentere noe av det jeg har knyttet meg til gjennom over tretti år i Marokko. Først nå er mange av de yrkene og det særpreget som vi har mistet i Europa i ferd med å forsvinne også her. Det som kommer i stedet – det nye og såkalt moderne – er forbausende likt det vi møter andre steder. I en globalisert verden blir avstanden fra Essaouira til Tønsberg relativt liten. Jeg er skråsikker på at det meste av det som introduseres, ikke på noen måte kan måle seg med mye av det som går tapt.

 Med stor sannsynlighet ender vi opp med noen relativt få, men store globale monokulturer som Leca, Ikea og Lonely Planet. Jeg håper jeg tar feil, men har for sikkethets skyld sikret meg bildene i boken som tidsvitner og mulige bevis for min egen påstand.

 Så får tiden vise.