Thor Arne Hauer: Marokko (2014)Kr 250,-  Bestill boken herAtlasfjellene

 

 

Utdrag fra boken

 

Atlas ligger som en naturlig buffer mot Sahara. På vestsiden av fjellene nyter en godt av den samme nedbøreffekten som på vestkysten av Norge. Samtidig hindrer fjellene ørkenen i dens utbredelse mot nord. Kombinasjonen gjør Marokko til Nord-Afrikas mest fruktbare land. De nordligste fjellene har klimasoner som likner de nordiske. Her finnes skoger av seder, steineik, furu og valnøtt. Tregren-sen går i godt over 2000 meters høyde i Høy-Atlas.

 

 I vintermånedene januar og februar er deler av Høy- og Mellom-Atlas dekket av snø. Både Oukaimden (sør for Marrakech) og Ifrane (sør for Fès) kan skilte med alpinanlegg bygget under protektorattiden. Muligheten for å kombinere byferie i Marrakech med alpinsport er derfor en av Marokkos attraksjoner. Mange har også oppdaget at Atlasfjellene er et spennende terreng både for klatrere og turgåere.

 Et nettverk av dyretråkk ruter opp dalsidene. Fjellene er først og fremst gjeternes og dyrenes land. Med rop og småstein gjetes lettbeinte geiter i stupbratte fjellsider. De mange vardene er ikke bare landemerker, de beskytter ifølge berberne både dyr og mennesker mot den ugjestmilde naturens mange farer.

 Om folk fra fjellene sies det at de ser og hører godt, men prater lite. Byfolk derimot, verken ser eller hører godt, men prater desto mer.

 Fra bunnløse kløfter til snødekte topper; Atlasfjellene byr på svært variert natur. Når solen står lavt, viser fjellene seg fra sin beste side. Lange skygger framhever fjellmassivenes myke former og skaper dybde i terrenget. Fargene, som dempes av det intense sollyset på dagtid, antar sent på ettermiddagen en brennende lød. En kort time ligger Atlasfjellene som badet i smeltet kobber.

 

 

 

 

 

 

Essaouira

 

 

Utdrag fra boken

 

Bygget på en banke av sand og forvitrede klipper ligger Essaouira som en forlist skute kastet opp på land. Baugen, den gamle havna, stikker nakent ut i Atlanterhavet, hvor dønningene skyller taktfast mot festningen som en gang beskyttet byen mot fryktede sjørøvere. Kalkede, værbitte hus med blåmalte dører ligger godt beskyttet bak høye murer. Innenfor murene, i ly for havet, gir håndverkere byen et ansikt. Trearbeidene som en gang fristet romerne da de fylte «Mogadors» gater, er også i dag byens  fremste varemerke. Halvmørke verksteder, krokbøyde menn, lukten av tre og konsentrert presisjon. Essaouira er en stillferdig by der det først og fremst er havet som gir lyd fra seg. Og måkene. Fra et gatehjørne nikker en ung gutt spørrende:

 – Hasjis?

 På nærmeste kafé sitter godt bevarte 68-ere og stritter imot tidens gang. Hippienes gamle paradis har fremdeles en liten menighet. Måker glir speidende over havnebassenget, hvor lukten av nygrillede sardiner frister en til å ta plass ved et av havnas mange langbord.

På Orson Welles Square, med utsyn mot havet, samles kvinnene før solen går ned. Tett sammen, i hvite haiker og med mørke slør, forsterker de byens motstand mot å la tiden slippe til. Ved byens mange kafeer serveres fiskerne rykende myntete. En kjølig bris fra havet får kvinnene til å dra haiken tettere om seg. Solen takker for seg, og portugisernes gamle festning blir svart mot himmelen. Nede på stranden jubles det over et siste og avgjørende fotballmål. Samtidig som det kalles til bønn, forsvinner de siste ungene hurtig inn bak murene.