Thor Arne Hauer: Marokkanske folkeeventyr (2014)Kr 300,- Bestill boken her
Pinnsvinet og løven
Utdrag fra boken
Det var en gang en løve som var mye større og sterkere enn de andre løvene. Derfor var han dyrenes konge, og alle dyrene i skogen fryktet ham.
En morgen da løven våknet, var han svært syk. De andre dyrene syntes synd på ham, og alle som en gikk de for å se til ham og ønske ham god bedring. Ja, både elefantene, sjakalene og de andre løvene kom for å hilse på ham. Alle kom, unntatt reven.
Så ble også pinnsvinet sykt, og som dere vet, så er ingen lurere og mer utspekulert enn pinnsvinet. Han begynte straks å lete i bøkene sine for å finne en måte han kunne helbrede seg selv på. Han fant ut at den sykdommen han hadde, bare kunne helbredes ved at han spiste revens hjerte. Gjorde han det, ville han straks bli frisk. Pinnsvinet tenkte at siden både han og løven var syke og trengte den samme medisinen, måtte han få løven til å drepe reven. Han var jo for liten til å klare det selv. «Det er det bare løven som kan greie,» tenkte pinnsvinet.
Pinnsvinet gikk til løven og hilste ham. «De sier du er syk,» sa han, «og hvis jeg kommer sent, så beklager jeg det, men du skal vite at jeg har funnet en medisin som kan helbrede deg.» Da løven hørte det, spurte han hvor han kunne få tak i denne medisinen. «Jo,» svarte pinnsvinet, «denne medisinen er revens hjerte, og hvis du bare spiser det, blir du straks frisk.» Da sa løven at han hadde spist mange rever, men at det ikke hadde hjulpet ham. Pinnsvinet svarte at løven sikkert pleide å spise hele reven, men hvis han ville bli frisk, måtte han bare spise hjertet.
Løven mente at han var så syk og svak at han ikke kunne klare å fange reven. «Ja, det eneste måtte være om reven kom for å besøke meg her ved sykeleiet,» sa løven. Da svarte pinnsvinet at han skulle sørge for at reven kom for å se til ham. «Og hvordan skal du klare det?» spurte løven vantro. «Bare vent og se,» svarte pinnsvinet. Han gikk til reven og spurte ham om han fremdeles drev og stjal folks husdyr og etterpå lusket omkring og lot som ingenting.
«Hva vil du meg?» freste reven. «Skogens konge, løven, er svært syk,» svarte pinnsvinet. Reven sa at for hans del kunne løven like gjerne dø, for han hadde tatt skogen fra dem, slik at ingen lenger torde å bevege seg fritt. Da ba pinnsvinet reven om å ta seg sammen: «Alle de andre dyrene har besøkt løven og ønsket han god bedring. Alle unntatt deg. Hvis du ikke besøker ham, vil han nok, så fort han blir frisk, enten jage deg ut av skogen eller ta livet av deg,» sa pinnsvinet. «Hvis du vil, kan jeg følge deg, så gjør også jeg en god gjerning.» Reven svarte da at hvis pinnsvinet ville følge ham til løven, fikk han vel heller gå.
Så gikk de to for å besøke løven som lå og lot som om han sov. Da reven gikk bort til løven for å hilse, kastet løven seg over ham. Men reven var lettere til beins enn den syke løven, han kom seg unna og rømte tilbake til skogen.
Da pinnsvinet så dette, kunne han ikke annet enn å klandre løven for at han hadde vært for rask. Han skulle ha ventet med å angripe til reven var så nær at han var sikker på å få tatt livet av ham. Løven ga pinnsvinet rett i det, men nå var det for sent, for reven hadde jo stukket av. «Vel», sa pinnsvinet, «da har jeg ikke noe annet valg enn å lure reven med meg tilbake hit. Men denne gangen må du late som om du ikke en gang klarer å løfte hodet. Når reven er helt trygg på at du ikke vil gjøre ham noe vondt, skal du gripe ham med begge potene og sprette opp buken hans.»
Da reven så pinnsvinet, ba han ham om stikke sin vei. «Du sønn av det onde,» sa han. «Fellene du setter opp, er like store som du er liten. Jeg tror at du lurte meg til å gå til løven så han kunne drepe meg.» Pinnsvinet svarte at reven var en dumskalle, og at løven bare ble så glad da han fikk se ham, at han ville omfavne ham og takke for at han kom. «Sier du det?» sa reven. «Ja,» svarte pinnsvinet, «det er ingen som har gjort løven så glad som deg. Du vet jo hvordan det er å være syk,» la han til.
Da reven hørte dette, ble han med pinnsvinet tilbake til løven. Også denne gangen lot løven som om han var svært syk og svak, men da reven var like ved siden av ham, kastet han seg over ham og rev opp buken hans så innvollene veltet ut. Da snappet pinnsvinet til seg revens hjerte og spiste det opp, uten at løven merket det.
Etter å ha lett en stund etter revens hjerte, sa løven at denne reven nok ikke hadde noe hjerte. «Nei, for hadde han hatt det,» svarte pinnsvinet, «så hadde jo ikke jeg måtte lure ham to ganger for å bli med på sykebesøk til deg!»
Anmeldelser
Folkeeventyr fra den arabiske verden
I en tid da impulser og inntrykk fra den arabisktalende verden er mer markante enn før, kan det være av interesse å møte tradisjonsrik folkeeventyrfortelling i norsk språkdrakt. Thor Arne Hauer med røtter fra Nøtterøy har i mange tiår hatt Marokko som sitt andre hjemland. Hans interesse for arabisk kunst og kultur har gitt ham innblikk i og kunnskap om nordafrikansk folkekunst. For kort tid siden ga han ut et knippe marokkanske folkeeventyr i samarbeid med Marie Louise Tank i en vakker samling med tittel «Marokkanske folkeeventyr».
Samlingen er basert på gjengivelse av en av de siste gjenlevende, muntlige fortellerne i Marokko, Ahmed Bouchama, i norsk språkdrakt, oversatt av Thor Arne Hauer.
Folkeeventyr, slik vi kjenner dem i norsk og europeisk folkloretradisjon, både fra samlingene til brødrene Grimm og ikke minst Asbjørnsen og Moe, er fremdeles et kulturfellesgods hos oss. Vi kjenner alle eventyrene om Askeladden, om troll og huldre, om dyr og underjordiske vetter, alt basert på gjenkjennelige fortellergrep med tretallsmagi, med gjentakelse, folkelig klokskap, fattigfolk som overlister prest, klokker og selveste kongen, alt skapt gjennom århundrers gjentakelser og overleveringer.
Når man leser knippet med marokkanske folkeeventyr, ser man straks en helt annen tradisjon med referanserammer som ikke finnes i den norske og europeiske eventyrtradisjonen. Her er muslimsk kultur bærende elementer med likhetstrekk fra vårt viktigste vindu inn mot muslimsk fortellertradisjon, Tusen og en natt. Det mest iøynefallende i denne marokkanske samlingen er den tematiske variasjonen og den ofte nådeløse moral der straff og belønning er viktige elementer. Her er ikke gjennomgående sentralpersoner av typen Askeladden, men stadig nye hovedpersoner. Heller ikke den stramme og rigide fortellerformelen vi kjenner i norsk tradisjon gjør seg gjeldende.
Samlingen er interessant og forbløffende rik som lesestoff, særlig på bakgrunn av at alt baseres på muntlig gjengivelse fra en levende forteller. I tillegg er selve bokutgivelsen blitt en vakker bokutgivelse med arabisk kunstuttrykk og fotografier.
Finn Stenstad - Tønsbergs Blad