Thor Arne Hauer: Møter i Marrakech (2011)Kr 250,-  Bestill boken herDelt bad

 

 

Utdrag fra boken

 

De med synlige misdannelser går helst i hamma-men om natten, ble jeg hvisket i øret av en som antagelig ville advare meg, uten at jeg helt forsto hva han ville med det. For at ingen skal oppdage skavankene deres og på den måten slippe å skamme seg, la han forklarende til. Han merket vel at jeg stusset.

 

Men hammamene er strengt tatt ikke noe annet enn store felles bad hvor folk med jevne mellomrom vasker seg selv og hverandre.

Har du aldri vært i en hammam? spør marrokanerne vantro.

 Jeg kryper til korset og ber en bekjent om å bli med. Det er langt tryggere når noen viser vei. Dessuten vanskeligere å angre, og med det trekke seg, når en har bedt noen om en håndsrekning.

På veien kjøper vi vaskevotter, sjampo og såpe. I et rom utenfor selve hammamen kler vi av oss og legger klærne i små avlukker – uten lås. Badebuksa beholder vi på, for blant muslimske menn er det ikke vanlig å vise seg naken.

 Inne i det romslige badet er det ikke annet enn noen enkle, råteskadde trebenker til å hvile på, tappekraner i blankslitt messing med varmt og kaldt vann, og stabler med store, blågrå plastbøtter til å bære vannet i.

 

Hammamen er delt inn i tre rom, et kjølig og et temperert, mens det innerste avlukket, der det hele begynner, er det varmeste: ildrommet.

 Fra en buet kuppel i taket, med noe som minner om tykke brilleglass kittet opp i hvelvingen, siver bløtt lys ned gjennom vanndampen. Veggene, som er nakne, er dekket med en marmoraktig, vannavstøtende og krakelert puss som mest ligner gammel pergament.

 Legg deg ned, sier Mohammed da han har skylt bort rester av hud og hår etter en kar som akkurat er ferdig med å vaske seg. Jeg gjør som han sier, huker meg nølende ned og blir liggende uten å røre meg. Redd for å lage lyd eller vekke oppmerksomhet, slik at noen skal se min vei og oppdage at jeg er en fremmed og ikke vet hvordan dette skal gjøres.

 

Tung, dyp pust, rennende vann og klakkende tresandaler mot det harde gulvet fyller denne katakombe-lignende verdenen og stryker bort alt annet. Som om dette var alt som fantes.

 Gjennom dampen i rommet ved siden av ser jeg omrisset av menn med bøtter som går til og fra. Dette er som på film, tenker jeg, hvor manuskriptet er inspirert av de myke konturene på et uskarpt, falmet fotografi fra en annen tid. Bøttene fylles. Og tømmes.

 Iblant er det noen som harker og spytter ut; munnen skal også renses. En mager gutt raker av seg det kraftige, svarte håret under armene, mens en annen får de sprukne arbeidsføttene sine skrubbet av en kamerat. Eller bror. Voksne menn blir vasket av sine sønner. Og sønner blir såpet inn av sine fedre.

 Dette er langt fra bare vask, men en form for renselse hvor den indre gjenopprettelsen er like viktig som den ytre rengjøringen.

 

Til min overraskelse ser jeg ingen med tydelige misdannelser, eller menn som later til å ha kommet for å treffe andre halvnakne menn. Her dreier alt seg om å vaske seg, og det grundig.

 Jeg kommer til å tenke på den franske 1800-tallsmaleren Eugene Delacroix’ ord: They are closer to nature in a thousand ways; in their clothes, in the form of their shoes. Hence beauty is linked to everything they do. In our corsets, our tight shoes, our ridiculous sheaths, we inspire pity.

Slapp av, sier Mohammed overbærende. Han merker at jeg er anspent og drar meg vennlig, men bestemt opp fra gulvet. Så smører han meg inn med en seig, svart grønnsåpe, og det blir med ett vanskelig å finne feste på de våte flisene. Jeg sklir hjelpeløst bort i det motsatte hjørnet av rommet og blir sittende der. Redd for å reise meg opp og falle. Så tar varmen tak, og langsomt gir jeg etter, som en bue som avspennes og får hvile.

 Jeg har knapt opplevd å bli vasket før, og slett ikke på denne måten. Mohammed er besluttsom og bruker rå muskelkraft der han uten reservasjon tar for seg den ene kroppsdelen etter den andre. Med jevne mellomrom ber han meg om å snu meg rundt slik at han kan komme til på alle deler av kroppen. Den ytre, døde huden gir etter for den grove vaskevotten og faller grå ned på gulvet.

 Du er skitten, sier han uten bebreidelse i stemmen.

 

En nabo kommer inn og setter seg på en krakk i den motsatte enden av rommet. På seg har han en utvasket, hullete underbukse som ikke lenger kan skjule alt. I går spurte han meg – nokså beklemt – ute på gaten, om jeg kunne hjelpe ham med å knyte slipsknuten. Han hadde rent glemt hvordan det gjøres, sa han. Her, derimot, hilser han usjenert.

 Det må gjøre noe med folk når de jevnlig hjelper hverandre med å skrubbe bort svette og død hud.

 Og deler det å være møkkete og vaske hverandre.

 

 

 

 

 

Anmeldelser

 

 

Reiselitteraturens storhetstid var 1950-tallet. Ivrige bokselgere var på dørene i vårt nabolag og fikk stor-salg på flerbindsserier skrevet av globetrottere, eventyrere og forskere.Ikke bare i vårt hjem kom reise-skildringene i bokhyllene, men også hos mange av mine kamerater fikk seriene hedersplass.  Og ble lest.

Med fjernsyn, økt velstand og feriereiser til alle verdenshjørner, ble denne litteratur stort sett overflødig. Skal bøker om fremmede land og kulturer ha muligheter, må vinklingen bli spisset for å bli interessant. Det har journalist og fotograf Thor Arne Hauer fra Nøtterøy langt på vei lykkes med  sin portrett- og inntrykksskildring «Møter i Marrakech».

Han har etter min mening unngått den ofte pompøse og lett svulstige reiseskildringsformen, og i stedet gitt oss møter med mennesker han kjenner i storbyen Marrakech i Marokko, der han har bodd i 25 år og lært arabisk og knyttet relasjoner som gir ham et unikt ståsted.

Med dette som ballast har han anlagt det overordnende grepet som er å vise det som han oppfatter som kulturelle, demografiske og sosiale særtrekk, generelt ved et Marokko av i dag og spesielt hans egen by, Marrakech.

Den spørrende, deskriptive og fordomsfrie tilnærmingen til et knippe mennesker etterlater tanker og betraktninger som bedre enn noe annet gir leseren muligheter til både å se forskjeller og ulikheter i et land og en by i brytningen mellom det gamle og det nye, det religiøse og det sekulære.

De små portrettene er direkte formulert enten det dreier seg om religiøse forhold, om tradisjon, skikker eller spor av oppbrudd og opprør som har vært og er i emning.

Tekstene er billedlagt med fargefotos som styrker sted og stemning. På tross av beskjedent volum får Thor Arne Hauer fram vesentligheter fra en by og en kultur vi i liten og ofte overfladisk grad kjenner.

 

Finn Stenstad  2.5 2012, Tønsbergs Blad

 

 

 

Noe av det som slår meg ved Thor Arne Hauer nye bok «Møter i Marrakech» er at intet er overlatt til tilfeldighetene - verken når det gjelder billedvalg eller selve utformingen av boken. Fotografiene underbygger både den ro, stemning og ettertanke som tekstene fortjener.

Møter i Marrakech speiler forfatterens møter med mennesker i ulike livssituasjoner og setter søkelyset på noen av deres utfordringer og med det også undring over tilværelsen. Hver fortelling stiller dessuten spørsmål til leseren som fører til ettertanke og fremmer økt forståelse. For dette er en bok der jeg som leser i stor grad også møter meg selv og med det får belyst både mine egne og andres holdninger. Og derfor blir boka gang på gang hetet fram – fordi den setter stadig nye tanker i sving.

Thor Arne Hauer har levd store deler av sitt voksne liv i Marokko og snakker flytende arabisk. Dette har gitt ham innpass i en verden som vi andre bare kan drømme om. I denne boka deler han noen av sine mange menneskemøter med oss andre. Jeg anbefaler boka til alle som er interessert i mennesker. For meg er «Møter i Marrakech» en liten skatt.

 

Jan Erik Gulbrandsen, Publisert på www.bokelskere.no

 

 

 

Noen ganger kan en bok bety mer enn andre. Når en som jeg har gjort, flyttet til  en helt ny tilværelse i en fremmed del av verden, føles det som å være i ukjent farvann uten kart og kompass.

Boka Møter i Marrakech skrevet av Thor Arne Hauer, kom til å bety mye for meg og jeg leste den ikke bare en gang, men tre. Med sine enkle, direkte og ærlige skildringer av mennesker gav den meg uvurderlige ledetråder til å bedre kunne forstå dette samfunnet og denne kulturen. Boka er rørende i sin enkelthet og bildene understreker historiene på en flott måte.

 

Wenche Dahl